Artikel i det norske tidsskrift STREK

DET TIDLØSE LIVSSPEIL

STREK, nr. 3, 2022, s. 77-83

Tekst: Martin Herbst

Dantes Den Guddommelige Komedie oppfordrer oss til å rette oss mot kulturens røtter og la oss gripe av noe som er større enn oss selv.

Rafaels Skolen i Athen er et av renessansens mest berømte malerier. Det skildrer antikkens største tenkere. En nærlesning av maleriet avslører at Rafael har plassert de betydningsfulle skikkelsene på en horisontal linje, noe som gjør at de blir samtidige med betrakteren. Nøkkelen til å forstå maleriets budskap er Platon (i rød drakt) og Aristoteles (i blå drakt). De utgjør sentrum av den filosofiske diskusjonen, og alles oppmerksomhet blir dratt mot dem. Platon og Aristoteles er midtpunktet på den horisontale linjen, men de befinner seg samtidig på en vertikal akse med retning mot himmelen – eller himlene, som sees i de sirkelformede hvelvingene over dem. Hvis vi bare betrakter personene på den horisontale linjen uten å ta høyde for maleriets midtpunkt og vertikale dimensjon, går vi glipp av dets dybde, skjønnhet og rikdom.

Rafael var betatt av Dante. Om Rafael har brukt Den Guddommelige Komedies litterære struktur som inspirasjonskilde til maleriet sitt, kan vi likevel ikke vite med sikkerhet. Men det vi kan si om Rafaels Skolen i Athen, kan også sies om Dantes Komedie (komedie betyr at det begynner dårlig, men ender godt, motsatt av tragedien, som begynner godt, men ender dårlig). Gjør man Komedien til gjenstand for en horisontal lesning, hvor man stifter bekjentskap med det ene temaet etter det andre, uten å ta høyde for verkets overordnede struktur og sentrale budskap, går man glipp av berikende innsikter og leseopplevelser.

Dessverre fortaper altfor mye Dante-forskning seg i en jakt på detaljer, som kan være interessante nok for den lærde, men som skygger for verkets budskap. På den måten lider Dante-forskningen av tidens syndrom: Vi har erstattet The Great Book med Facebook. I det følgende vil jeg legge en vertikal, helhetsorientert lesning av Komedien til grunn for noen betraktninger som forhåpentlig har relevans i den aktuelle økumeniske debatten.

Domenico di Michelino, Komedien opplyser Firenze, 1465, Santa Maria del Fiore, Firenze. Nedgangen til Helvetet er til venstre, Purgatoriet er plassert i midten, mens Paradiset består av himmelsfærene over Purgatoriet.

EN EKSISTENTIEL DANNELSESREISE

Den Guddommelige Komedie ble skrevet av den landflyktige Dante Alighieri (1265-1321) i årene 1302–1321. Den skildrer Dantes eksistensielle dannelsesreise i de tre middelalderlige dødsrikene Helvetet, Purgatoriet (skjærsilden) og Paradiset. Den syv dager lange reisen, som starter i påskeuken år 1300, er en enestående skildring av den menneskelige tilværelsen i all dens gru, perversitet, mulighet, skjønnhet og herlighet. Dante blir på reisen konfrontert med nær sagt enhver tenkelig utfordring, men holder stø kurs videre. I dette ligger verkets relevans for den nåtidige leser, som også skal navigere på et hav av inntrykk, utfordringer og visuelle bombardementer.

Reisen begynner i Helvetet (Inferno). Det er formet som en gigantisk underjordisk trakt av ondskap. Eller rettere: Helvetet er et ekkelt tarmsystem av asosiale og selvdestruktive tanke- og adferdsmønstre. Det blir mer og mer grotesk og sykelig inntil det kulminerer med Lucifer, som utgjør bunnproppen i en sjø av dypfrosne tårer. Helvetet er innbegrepet av det selvsentrerte, stivnede, ubevegelige, forstenede og iskalde hjerte. I Helvetet er det ingen anger, for man lever i troen på at all ondskap kommer fra de andre. Derfor er man fastlåst i sig selv.

Purgatoriet er et fjell som ligger på Jordens sydlige halvkule, direkte motsatt av Helvetet, som befinner seg på den nordlige. Fjellet består av syv avsatser, hvor Dante skal forholde seg til tilværelsens grunnutfordringer i skikkelse av de syv dødssynder; hovmod, misunnelse, sinne, dovenskap, grådighet, fråtseri og begjær. På fjellet, som er formet som en ild som peker opp mot Paradiset, lutres Dante og de vandrende når smertefull selverkjennelse rammes av Guds livgivende nåde. I Purgatoriet blir iskalde hjerter varmet opp så de kan banke med håp, forventning og fortrøstning. Hvis Helvetet er hjertets forråtnelse, er Purgatoriet hjertets rotbehandling. I Purgatoriet innser man at man selv har de problemene man tidligere trodde bare var i de andre. Derfor er Purgatoriet stedet for forandringens mulighet og personlig utvikling.

Paradiset er formet som det ptolemeiske, geosentriske solsystemet. Planetsfærenes konsentriske sirkler i retning vekk fra Jorden avspeiler stigende grader av innsikt, skjønnhet og glede med omdreiningspunkt i Guds sannhet og kjærlighet. I Paradiset er man ikke opptatt av selvforherligelse og berømmelse, som i Helvetet, og heller ikke av frelseshåpet, som er temaet i Purgatoriet, fordi man allerede er frelst. Man er utelukkende opptatt av å dele Guds kjærlighet og sannhet.

Fra en naturvitenskapelig betraktning er Dantes ptolemeiske verdensbilde utdatert, men på det eksistensielle plan er det høyaktuelt. Fra et overordnet, vertikalt perspektiv oppfordrer Den Guddommelige Komedie til en eksistensiell dannelsesreise bort fra en verden hvor man kun tenker på seg selv til en verden der omdreiningspunktet er uselvisk kjærlighet og glede på nestens vegne.

Michael Caetani, Overblikk over Den Guddommelige Komedie, 1855, Cornell University Library, Cornell. Reisen går fra Helvetet i bunnen, til Purgatoriet og videre opp i Paradisets sfærer, inntil Dante til sist møter Gud ansikt til ansikt.

KULTURENS FUNDAMENT

Dante har to veiledere på reisen sin; Vergil og Beatrice. De er nøkkelen til å forstå Komediens budskap. Vergil (70 – 19 f.Kr.), som skrev Romerrikets grunnleggelsesepos Aeneiden (29-19 f.Kr.), representerer det ypperste innen diktning og fortellekunst. Han er selve innbegrepet av rasjonell fornuft og de greske kardinaldydene; måtehold, mot, rettferdighet og klokskap.

Beatrice (1265–1290) representerer den kristne tradisjonen – innbegrepet av tro, håp og kjærlighet. Dante møtte Beatrice først som niåring og deretter som attenåring – før hun døde da hun var 25. Hvis Vergil er den maskuline, rasjonelle fornuft, er Beatrice den feminine, intuitive innsikt. Hvis Vergil er forklaring, er Beatrice åpenbaring. Hvis Vergil er hjerne, er Beatrice hjerte.

Det er karakteristisk at Dante finner veien ved å ta Vergil i sin venstre hånd og Beatrice i sin høyre. Ettersom vestlig kultur ble født i møtet mellom den gresk-romerske og den bibelske tradisjonen, gjenvinner Dante orienteringssansen ved å forholde seg til selve kulturens fundament.

Ved første øyekast ser det ut som om Vergil innleder Dantes veiledning, for deretter å avløses av Beatrice. Men fordi Vergils ledelsesrolle er motivert av Beatrices omsorg for Dante (Hel. 2.52-72), er det faktisk Beatrice som er lederen fra først til sist. Dantes poenger synes innlysende. Den før-kristne tradisjonen kan ikke romme den kristne, men den kristne kan godt romme den før-kristne. Dantes motto er ikke et ’enten–eller’, men et ’både–og’. Han minner oss om at det vertikale og horisontale kan og bør sameksistere.

KJÆRLIGHETENS TYNGDEKRAFT

Prinsippet for Dantes reise i de tre dødsrikene kan beskrives med to yndede middelalderlige latinske betegnelser. Den første er Augustins (354-430) berømte utsagn ’Min tyngde er min kjærlighet’ fra Bekjennelser (13.9.10). Meningen med utsagnet er at man uvilkårlig dras mot det eller den man elsker. Kjærlighetens tyngdekraft får fatale konsekvenser i Helvetet. De som i levende live gav deres hjerte til døde ting som gull og sølv, er nå fanget av deres egen grådighet. Med brystet skubber de store steiner frem i uendelige, null-formede sirkelbevegelser (Hel. 7.25-35). Moralen er innlysende: Du var besatt av å føye nuller til bunnlinjen! Nåvel, så kan du lage nuller i all evighet!

De som gjorde karriere med smiger og bullshit, er fanget i en sump som gjør dem så godt som ugjenkjennelige. Dante forklarer at de «velter seg i ekskrementer» og forteller om en mann som er så innsmurt i bæsj at «det var vanskelig å si om han var lekmann eller presteviet» (Hel. 18.111-117).

Helvetet er ikke Guds skapelse, men menneskets. Helvetet er

«love gone wrong». Det fødes av det villedede, selvsentrerede hjerte. Purgatoriet, derimot, er den rettledede kjærlighet. Her merker man tilgivelsens virkelighet og forandringens mulighet. Med kjærlighetens tyngdekraft føres og dras man av en skjønnhet som ikke er kroppslig, av en rikdom som ikke er materiell og av en verdighet som ikke har sin kilde i flyktige meninger og bedømmelser, men i Guds kjærlighet.

Paradiset er kjærlighetens fullendelse. Her formidles kjærlighetens tyngdekraft av Beatrices blikk. Hun ser inn i Gud og dras mot ham. Dante ser inn i Beatrices øyne og trekkes samtidig mot Gud (Par. 1.46-54).

DET ONDES PERVERSJON

Et annet prinsipp for Dantes reise kan oppsummeres med utsagnet ’Misbruk av det beste er det verste’. Det onde er et misbruk eller en pervertering av det gode. Det onde har ingen selvstendig eksistensberettigelse, men lever en parasittilværelse på det gode. Jo større misbruk av det gode, jo dypere ondskap. Ettersom det er godheten som avslører ondskapen, er det først ved veis ende i Paradiset at vi fatter dybden av Helvetets elendighet. La meg illustrere det med tre eksempler, der det første handler om dans!

Den første krets i Helvetet er Limbo. Limbo er hjemstedet for fortidens største intellektuelle begavelser. De lever bak syv murer som representerer datidens vitenskapsgrener; grammatikk, retorikk, dialektikk, aritmetikk, geometri, musikk og astronomi. De er isolert fra alle andre og lever i en verden med lite lys, mange sukk og intet håp om bedring.

Dante legger ikke skjul på sin respekt for fortidens intellektuelle giganter, enten det er greske, arabiske eller romerske tenkere. Det krampaktige ved Limbo fremstår likevel tydelig når Dante ankommer Paradisets fjerde sfære, Solsfæren, som er hjemsted for den sanne intellektualisme. Solsfæren er Limbos motbilde. Der Limbo er et grått og trist beskyttelsesrom med enkelte svalende briser – helvetet med aircondition – er Solsfæren innbegrepet av åndsfrihet, intellektuell dybde og akademisk redelighet. Her møter Dante representanter fra alle teologiske retninger, filosofiske skoler og vitenskapsgrener. Her finnes det skolastikere og mystikere, gresk-ortodokse og romersk-katolske, platonikere og aristotelikere, teoretikere og praktikere, ledere og etterfølgere.

De vise former to kretser som stråler av innsikt og glede så de ligner flammer. Og så begynner de å danse! De danser flammedansen med Kristus som The Lord of the Dance. Dansen er kjennetegnet av det totale fravær av misunnelse, fragmentering, kjølig distansering, redusering av andre og akademisk selvtilstrekkelighet. Ikke eksklusivitet, men inklusivitet er kodeordet, med omdreiningspunkt i Guds selvhengivende kjærlighet. Hvilket tankevekkende bilde på økumenisk dialog og akademisk redelighet!

Gustave Doré, De Vises Dans i Solsfæren, 1868.

KJÆRLIGHETENS REISE

Det andre eksempelet handler om kjærligheten. Da Dante ankommer Helvetets andre krets, som er hjemsted for dem som satte begjæret høyere enn fornuften, møter han Paolo og Francesca. De hører til kunsthistoriens mest skildrede par. De to er også virkelige historiske skikkelser som ringeaktet de sine respektive ektefeller, familier og sosialitet på grunn av sin stormende forelskelse. De ble til sist drept på elskovsleiet i 1266 av Paolos bror, Francescas forsmådde ektefelle.

Hvilket motbilde Paolo og Francesca er på Dante og Beatrice! De førstnevnte drives av sitt eget stormvær, sammensmeltet til én, alle andre steder enn mot lys og frihet. Dante og Beatrice føres oppover mot større og større grader av innsikt. De er étt, men ikke én. For Dante smelter ikke sammen med Beatrice, men bevarer sin selvstendighet. De stirrer seg ikke blinde på hverandre, men har blikket rettet mot noe som er større enn dem. Beatrice er ikke Dantes endestasjon, men snarere avfyringsrampen til en felles reise. I denne bevegelsen erfarer de en intimitet, innsikt og frihet som er lysår ifra Paolo og Francescas forskrudde forblindelse og sammensmeltning. Men man får først riktig øynene opp for det i Paradiset.

Donn Philip Crane, Dante og Beatrice i Paradiset, 1900.

PARODI PÅ DET GODE MÅLTIDSFELLESSKAP

Det tredje eksempelet: Dantes siste stopp i Helvetet er Kokytos. Her er Lucifer fastfrosset i isen som er dannet av meningsløse og selvsentrerte tårer. På denne måten utgjør Lucifer universets sorte hull; det absolutte nullpunkt; stedet intet lys eller lyd kan unnslippe. Han står med brystkassen over isen og basker resultatløst med flaggermusvingene sine. Hodet hans består av tre ansikter som gnasker på Cassius, Brutus og Judas, som begikk forræderi henholdsvis mot den høyeste politiske myndighet (Julius Cæsar) og den høyeste religiøse myndighet (Jesus Kristus).

Lucifers blikk er tomt og enser ikke Dante og Vergil selv når de befinner seg like foran ham og kravler på hans lodne ben på veien opp mot Purgatoriet på den sydlige halvkule. Lucifer er fullstendig fastlåst og følelseskald. Ikke så få lesere av Komedien har kritisert Dantes beskrivelse av Lucifer og kalt den uestetisk, teatralsk, overfladisk, ugjennomtenkt, komisk og uvirkelig. Men det er fordi man ikke ser den i lys av Paradiset. I Paradiset er Gud det absolutte sentrum og således Lucifers diametrale motpol. Når Dante møter Gud ansikt til ansikt, ser han den treenige Gud:

dybt inde i det klare lysvæld fremstod

tre ringe, cirkler, kredse, ens i formen,

af samme omkreds men forskellig farve.

Den første [Faderen] syntes spejlet i den anden [Sønnen]

som regnbue i regnbue; den tredje

var som en flamme [Helligånden], næret af dem begge.

(Par. 33.115-120)

Og nå gir Lucifers skikkelse plutselig mening. Hans tre ansikter er en parodi på den treenige Gud! Hans positur – fastfrossen i isen med vingene ut til siden – er en parodi på Kristus på korset! Fortæringen av Brutus, Cassius og Judas er en pervertering av nattverdfellesskapet, hvor Gud føder det sunne menneskelige fellesskap ved å gi sitt liv til alle. Lucifer er Guds motsetning og kan bare forstås i Hans lys.

Ifølge Dante er Lucifer en fallen erkeengel. Følgelig eksemplifiserer han hva som skjer når store intellektuelle og kreative begavelser gjør sig selv til universets tyngdepunkt. Da fastfryses all kreativitet og kjærligheten stivner. Lucifer er ikke fri fantasi eller teater, men et tragisk bilde på dårlig politisk og religiøs ledelse. Han er en stående påminnelse til vår egen tids kreative begavelser om å finne et annet tyngdepunkt enn seg selv og ambisjoner etter rikdom og makt.

Guds himmel: Dante og Beatrice her mektige visjoner i Paradiset.

ET LIVSSPEIL

Den Guddommelige Komedie inneholder tidløs aktualitet. I en verden hvor vi speiler oss i mobiltelefoner, meningsmålinger, andres blikk og likes på Facebook, har vi bruk for et større speil så vi kan se oss selv, livet og verden i øynene som de er, men uten å fortvile og miste livsmotet. Dante oppfordrer til at vi retter oss mot kulturens røtter og lar oss gripe av noe som er større enn oss selv. Da kan vi bevege oss bort fra det lukkede, entydige og ekskluderende – og til det åpne, flertydige og inkluderende med omdreiningspunkt i Guds kjærlighet. Er det ikke en talende visjon for den økumeniske bevegelsen, kristendommen og et sunt livssyn i det hele tatt?

Martin Herbst er en dansk cand.theol., forfatter, foredragsholder og reiseleder. Han er aktuell med boken Den Guddommelige Komedie for Alle (Forlaget Apuleius’ Æsel).